Arbeidslivet blir tøffere, flere blir trygdede

Leser i Aftenposten at 18000 flere er over på uføretrygdelser, sykepenger, attføring eller rehabiliterings enn for fire år siden.

Tidligere Arbeids- og Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen pekte i 2006 på at utstøting fra arbeidslivet er den største utfordringen.

Det overrasker meg ikke i det hele tatt. Dagens regjering fokuserer for lite på private bedrifter og bedriftenes vilkår. Det blir det færre arbeidsplasser av. LO kjører hardt på økte rettigheter for arbeiderne, det blir en belastning for arbeidsgiverne og det blir det heller ikke arbeidsplasser av.

Når hver ansatt blir dyrere så må man klae seg med færre ansatte, og det stille høyere krav til prestasjonene hos den enkelte. Det er klart det blir utstøting fra arbeidslivet med denne politikken.

Bedrifter er avhengig av ansatte, og ansatte er avhengig av bedrifter. Kjører man ikke en bedriftsvennlig politikk så går det uunngåelig ut over de ansatte.

Les også:
Uføreutgiftene i Norge til himmels

På tide å forkaste likhetstanken

I dag har Dagbladet kjørt en kampanje en rekke artikler om hvordan økt bruk av helseforsikringer truer det offentlige helsevesenet. Hvorfor det truer helsevesenet sies det ikke så mye om.

Jeg er veldig glad i klartekst, og ikke så glad i å tolke og gjette. Jeg kan gjette meg til mange dårlige begrunnelser, men liker ikke å tillegge folk meninger.

Men uten å ville det, legger vi med forsikringsbransjens inntog en tidsinnstilt bombe under den helsetjenesten de fleste av oss har vært så stolte av, sier professor i sosialmedisin Steinar Westin til Dagbladet.

Jeg hadde derfor satt pris på om Westin kunne utdypet hvordan det offentlig helsevesenet ble dårligere av at folk i økt grad anskaffer (stort sett via jobb) helseforsikring og dermed også benytter private tilbud.

Et argument som ser ut til å ligge som et premiss under artikkelen om Westin er at fordi noen har helseforsikring, så kommer disse foran køene, og dermed får noen hjelp fortere enn dem skulle hatt. De venter ikke pent i kø, slik likhetstanken forventer at de skal gjøre. Personlig ser jeg ikke det på det som et problem at noen slipper unna køene, jeg synes det er positivt.

Her vil jeg tro noen vil skyte inn og hevde at de private foretakene utarmer det offentlige, ved å ta de beste legene og personellet. Private foretak klarer altså å utkonkurrere det offentlige, ved å både ha kortere ventelister og tilby sine ansatte høyere lønn. (Noe å tenke på for ansatte i det offentlige helsevesenet! Privatisering kan presse frem økt lønn fordi det blir konkurranse om dere!)

Her bør man etter min mening slutte å surmule og skylde på alle andre, og begynne å tenke seg om. Det er ikke helseforsikringene som undergraver systemet. Det er systemet som undergraver seg selv ved å ikke være effektivt og godt nok!

Og som sagt så er det på tide å forkaste likhetstanken. Den har nemlig et stort problem, likhet kan oppnås på to måter:

• Forbedre situasjonen for de som har det dårligst
• Forverre situasjonen for de som har det bra

Mitt forslag er å kun fokusere på det første punktet, jobbe med å skaffe et best mulig grunnleggende helsesystem, og legge til siden misunnelsen over at enkelte er ekstra heldig stilt. Kanskje kan vi til og med tørre å tenke tanken på at selv den fattigste og mest velferdsavhengige kan få behandling av en person ansatt i en privat bedrift!

Likhetstanken er en politisk ideologi som blir et falskt mål som skygger for det vi egentlig burde fokusere på. Det er langt viktigere å fokusere på at alle mennesker i Norge, uavhengig av økonomisk og sosial status, har tilgang på gode helsetjenester enn at alt skal være likest mulig.

For en fornuftig ting sier vår telefonhealing-troende helseminister: – Vi vil ikke ha et totalitært samfunn og jeg er usikker på om det lar seg gjøre innenfor EØS-lovgivningen.

Jaja, takk EØS sier nå jeg.