Tenk om vi hadde en nøytral presse, spurte jeg som en kommentar til slutt i mitt forrige innlegg «borgerlig kaos?».

«Det er en nøytral presse. Dere må slutte å bruke det argumentet. Det blir bare barnslig.» var første kommentar til det innlegget. På tross av at det verken var det egentlige temaet, eller et argument.

At journalister ikke er nøytrale burde vært velkjent. Flere undersøkelser bekrefter at journalister generelt ligger godt til venstre for befolkingen ellers. Og min påstand er at dette farger i stor grad hvordan journalister ser verden, og dermed også hvordan de tolker og gjengir politiske hendelser.

Jeg tror ikke det er mulig å få et tydeligere eksempel som bekrefter det enn debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen sin kornikk «Siv blir Grusom».

Her står blant annet å lese:

Plutselig en dag blir Kurt uhorvelig rik og grusom. Han rammes av stormannsgalskap og bestemmer seg for å bli statsminister. Litt som Siv Jensen.

Hun bruker penger på alle gode formål, mens Jens Stoltenberg klamrer seg til sin styringsdyktighet, uten å overbevise nok.

Er denne svart/hvite beskrivelsen virkelig Skarsbø Moens ærlige virkelighetsforståelse? For meg fremstår det mer som en parodi på en virkelighetsforståelse, for dette er jo unyansert til det ekstreme.

Jeg tror det sier seg selv at hvis Skarsbø Moen og jeg skulle referere fra samme sak, så ville man fått to helt forskjellige tolkninger. Jeg sier ikke at min ville vært mer korrekt, men jeg sier at våre politiske holdninger i stor grad påvirker hvordan vi ser virkeligheten, hva vi legger merke til, hva vi vektlegger og dermed hvordan vi referer fra virkeligheten.

Når Kurt blir grusom spenner han bein for statsministeren. Sønnen hans, Bud, mener det er et skittent triks.

– Niks, det er polli’tikk, sier Kurt selvtilfreds.

Et treffende bilde på norsk mindretallsdemokrati. Opposisjonen bruker tiden på gode taklinger og skyver velgerne foran seg. Jeg tror nettopp de mange svake mindretallsregjeringene er årsak til økende politikerforakt.

Kurt er altså Siv her, men hvem er det som jobber hardest med å spenne bein under motparten i dagens politiske kamp? La meg kjapt minne om LO’s hefte som skal skremme folk fra å stemme Frp, Magnus Marsdal og hans bok FRP på 1-2-2, alle forsøkene på å nærmest stemple Stein Erik Hagen som folkefiende nummer 1 samtidig som han skal assosieres mest mulig med Frp, osv. osv.

Igjen en viss forskjell på hvordan Moen og jeg opplever og gjengir den samme virkeligheten.

Siv Jensen i opposisjon for en blå mindretallsregjering kan virkelig bli grusomt. Vi snakker om en pengebruk langt utover det Kurt klarte å brenne av.

Moen klager over nivået på politikken og at den fører til politikerforakt. Men jeg synes ikke Moen er med på heve nivået. Jeg har lyst til å si «snarere motsatt», men det ville indikere at nivået ellers var høyere. Og det vet jeg ikke om jeg kan gå god for.

For det Skarsbø Moen her presenterer er ikke noe annet enn ubegrunnede påstander. Hvilken grunnlag har hun, utover useriøs synsing, for å komme med overstående påstand? Om hun har et grunnlag, så holder hun det for seg selv. Ellers så regner hun kanskje med at ingen av de hun henvender seg, eller hennes kollegaer i VG, vil være nevneverdige kritiske til en slik påstand allikevel.

En skremmende tanke når man vet at journalister og media faktisk har en ganske stor påvirkningskraft på hva folket mener.

Borgerlig kaos?

august 15, 2009

Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen har denne analysen av spriket mellom parti- og regjeringsmålingene:
– Jeg tror det skyldes at vi har satt fokus på at det er kaos på borgerlig side.

Valgkampstrategi i klartekst. Det er viktig å henge ut motparten.

Men er det egentlig kaos?
Dessverre er det to partier på borgerlig side, Venstre og KrF, som gjør sitt beste for å ødelegge mulighetene for borgerlig regjering. Venstre og Sponheim er verst, som nærmest har gjort det til hovedsak i valgkampen at de ikke vil samarbeide med FrP.

Følgende uttalte Sponheim som kommentar til en meningsmåling der Venstre hadde krøpet et stykke frem (omtrent i størrelsesorden feilmarginen på undersøkelsen):

Jeg tar dette som et uttrykk for at mange borgerlige velgere ønsker et politisk alternativ fritt for Frp-politikk. Det betyr at det finnes en mulighet for et anstendig borgerlig alternativ blant folk som ikke vil ha Frp inn i regjeringskontorene.

Og under valgkampåpningen kjørte han samme sporet:

Men selv om de fleste vil ha en ny regjering, mener Venstre-lederen at enda flere vil ha en regjering uten Frp. Og foran en gjeng entusiastiske valgkampslitere og tilhengere åpnet Sponheim valgkampen i Oslo fredag ettermiddag med å gjenta at partiet skal stå som garantist for en borgerlig regjering uten et snev av Frp.

Men selv om Venstre og KrF gjør seg vanskelige, så kan det fortsatt bli borgerlige flertall. Og selv om det ikke blir flertallsregjering, så er det masse enighet på sak mellom de borgerlige partiene. En Høyre+Frp-regjering i fri utfoldelse vil vi dessverre neppe få, men god næringslivsrettet politikk er fortsatt mulig å få. Og ikke minst kan vi slippe den prinsippløse regjeringen vi har nå, som har null bevissthet om grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet (rasismeparagrafen), frihet og rett til å bestemme hva som er best for en selv (kontantstøtte, valgfrihet innen skole og eldreomsorg), personlig integritet (taushetsplikten) osv.

Med tanke på verdiskaping i samfunnet (velferdssamfunnets egentlige grunnlag), individets rettigheter og fokus på omsorgstjenester, så er det viktig å få en borgerlig regjering, og fortrinnsvis en FrP+Høyre-regjering.

(Bildebruken til Dagbladet er som den pleier. Friske og sunne rød-grønne, og illsinte Siv Jensen. Tenk om vi hadde en nøytral presse…)

Man høster som man sår

august 15, 2009

I åtte år har det vært populært og akseptert å henge ut George W. Bush, beskylde han for å være ondskapen selv, fremstille han som Hitler osv. Et googlesøk på bilder med det nøytrale søkeordet bush gir en hitlerversjon allerede på førstesiden. Bush har vært demonisert etter alle kunstens regler, og åpent hat har vært dyrket.

Kulturen for denne typen meningsytringer er dermed blitt godt etablert, og så er man overrasket og bekymret over at Obama nå får smake litt av det samme? Fy f… for et hykleri.

Man høster som man sår.