Det er mange problemer med dagens ordning for eldreomsorg, der staten bevilger penger til kommunen og den enkelte kommune så må prioritere omsorg opp mot for eksempel snømåking.

Et problem er at det skaper et system der klienten og kommunen har motstridende interesser. Kommunen har insentiv til å spare mest mulig, mens klienten har behov for et tilbud som koster mer resurser.

Å organisere et samfunn på en slik måte at innbyggerne har motstridene interesser med tjenestetilbyderen er ingen lur løsning. Men vi kan løse opp i dette problemet, ved å la den som drifter få penger etter behov. Hvis kommunen drifter, uten at det går ut over andre deler av kommunebudsjettet, så har ikke kommunen lenger det sterke insentivet til å spare. Kommunen står plutselig på pasientens side, i stedet for at pasienten er en utgift og dermed også belastning.

Det er mange andre problemer med dagens løsning. Med for mye makt samlet på et sted er folk redde for å klage for å unngå å bli ansett som kranglefanter. Det skaper lite variasjon i tilbudet. Det blir lite innovasjon og nyskaping.

Jeg er derfor helt enig i at ansvaret for finansieringen må flyttes over på staten, slik Hagen tar til orde for.

Les mitt forslag til organisering av omsorgen i min kritikk av Arbeiderpartiets eldreplan.

Reklamer

oppfordring fra Gjevjon selv (i den grad man kan stole på at noen er den de påstår de er på nett) så har jeg tatt en kikk på kronikken hennes som Dagbladet publiserte 4. august. Hun oppfordret også generelt til grundighet, det har hun herved fått. 🙂

Tonje Gjevjon, som blir titulert som Billed- og performancekunstner, har under overskriften «Frps forakt for fagkompetanse» følgende å si om Frp:

Gjennom media lanseres «Det kultiverte mennesket» som Frps hovedfiende foran stortingsvalget 2009. «Det kultiverte mennesket» presenteres som «kultureliten» og settes opp mot «folk flest» som i barbariet mot sivilisasjonen.

Fagkompetanse presenteres som den nye folkefienden, og Frp har påtatt seg å eliminere skillet mellom lærd og ulærd. Her til lands er vi alle like, vi kan like mye, og om vi ikke kan noe om et felt, er det likevel vi som skal bestemme. Fordi vi er det store sluket, markedet som alle skal tilfredsstille.

Her åpnes det med knallharde påstander, og Gjevjon minner ikke så rent lite om Fosnes Hansen som uttalte seg i de samme baner for en liten tid tilbake.

Men gjengivingen av virkeligheten kjenner jeg ikke igjen. Når har Frp lansert «Det kultiverte mennesket» som en hovedfiende? Og «gjennom media» er en så diffus referanse at jeg nesten blir fristet til å svare, «du kan lese på internett hvorfor du tar feil».

Når man kommer med slike påstander så bør man komme med noe som underbygger dem. Et konkret som viser hvordan man har tenkt ville vært lurt. I hvertfall hvis man ønsker å henvende seg til noen andre enn de som deler akkurat samme syn på virkeligheten som en selv.

Gjevjon fortsetter:

Den forakten for fagkompetanse som kulturpolitisk talsmann i Frp, Ulf Erik Knudsen gir uttrykk for, er for meg uforståelig.

Hvor? Når? Hva har han sagt? Gjevjon, leseren kjenner ikke til dine tanker og hva du har lest.

Utdannelse er nødvendig for å utvikle gode fagfolk, og utdannelse er nødvendig for kritisk tenkning omkring hvert enkelt fagfelt. Utdannelse er også viktig for å utvikle samtaleformer og siviliserte måter å kunne være sammen med andre mennesker på.

I motsetning til Frp sine talsmenn for kultur, tar ikke fagfolkene innenfor kunstfagene utgangspunkt i seg selv og sin egen smak når de tenker omkring kunst og kultur.

Ideelt sett i hvertfall. Men vis meg den person som er hevet over sin egen smak og sin egen måte å se virkeligheten på?!

Dette er egentlig relatert til åpningen på kronikken. Her fremstiller Gjevjon sin virkelighetsforståelse som om det var en åpenbar sannhet at slik er det.

Det som mangler både i åpningen og siste siterte del er forståelse for at alle mennesker ser virkeligheten på forskjellig måte. Vi er alle subjektive, og tolker, legger vekt på og oppfatter ting gjennom det filter vårt syn på verden gir oss.

Derfor er det dårlig kutyme å komme med slike bastante påstander som Gjevjon, uten å begrunne eller referere nærmere.

Demokrati handler om at man også ønsker å gi plass til det man ikke liker. Som fagperson ser man på alle uttrykk innenfor sitt fag som en del av fagfeltets utvikling. Man løfter også blikket og ser etter kvaliteter som ikke har med personlig smak å gjøre.

Si det til de som ønsker å ta fra oss all valgfrihet når det gjelder barnepass, skoler og omsorgstjenester. Men det er en annen debatt.

Frp mener kunstnere bør lage det som folk vil betale for.

Man skal være forsiktig med å legge ord i munnen på andre. Igjen er dette din tolkning og forståelse av virkeligheten du presenterer som om det var fakta.

Jeg har ikke oppfattet at Frp har forsøkt å legge føringer på hva slags kunst noen skal lage. Derimot forstår jeg Frp slik at de mener at dersom noen skal kunne leve av det de lager, så må de lage noe som noen verdsetter nok til at de er villig til å betale for det.

Det er fullt mulig å lage kunst uten å ha det som levevei, altså være kunster på hobbybasis. De fleste andre av oss må være så dyktige med vår hobby at noen er villig til å betale for det, dersom vi vil gjøre hobby til yrke. Jeg har for eksempel ikke anledning til å si at nå er blogging mitt yrke, og fellesskapet bør derfor sørge for at jeg kan leve av mitt yrke.

I dag er at verdsettingen av hvilke kunstnere som skal få ha hobbyen som yrke gjøres på vegne av oss andre av en ekspertise som «løfter … blikket og ser etter kvaliteter som ikke har med personlig smak å gjøre.»

Om det er en god ordning eller ikke kan diskuteres. Eller, er det ikke en ærlig og akseptert sak å ha et annet synspunkt på denne ordningen enn den bl.a Gjevjon står for? Har man da automatisk «forakt for fagkompetanse»?

Er denne tankegangen også utgangspunktet for hvordan Frp danner sin politikk? Er det salgsvennlighet som former Frp sitt program? Handler politikk og kunstfeltet om shopping?

Denne tankegangen er som påpekt noe du har tillagt Frp. Og premisset som ligger til grunn for disse retoriske spørsmålene er at den typen kultur vi diskuterer her er av samme viktighet for samfunnet som vår konstitusjon og parlamentariske system. Det er et syn jeg ikke uten videre deler.

Det dette i bunn og grunn handler om, som blir borte i retorikken, er hva skal være fellesskapets oppgave og hva skal ikke være det?

For å sette det på spissen:
Skal det være fellesskapets oppgave å opprettholde et politisk system?
Skal det være fellesskapets oppgave å betale for spesielle typer kunst som bare noen få ser verdien i?

Det er dermed ikke slik at man kan ta (en tolking av) Frps holdning og uten videre overføre det ukritisk til en hvilken som helst annen ting som kan tenkes å være en oppgave for staten.

Hva om folk vil ha noe nytt? Hva om de ikke vet hva de vil ha før de ser det? Hva om folk vil ha politikere og kunstnere som har kompetanse innenfor politikk og kunstfeltet?

I alle tider, og i de fleste kommersielle og kapitalistiske markeder eksisterer det stor grad av innovasjon og nytenking. Helt uten at dette blir sponset av staten. Derimot er det slik at nytenkning og innovasjon er noe som fødes av konkurranse, fordi det gir konkurransefortrinn. Frie markeder er en katalysator for innovasjon. Trygghet og fravær av konkurranse kan derimot føre til stagnasjon, fordi (noen av) insentivene for å jobbe hardere og være mer kreativt forsvinner.

Som kunstner kjenner sikker Gjevjon verdien for kreativiteten av å sette begrensende rammer. Skriver man et dikt på en bestemt form, så må man jobbe ekstra for å få språket tilpasset formen. Går man ut og fotografer med kun 50mm objekitv og et mål om å kun ta ti bilder i løpet av en dag, så blir man nødt til å tenke mye mer gjennom hva man gjør enn om ikke har de samme begrensningene. Begrensninger og rammer fører til kreativitet.

Det er noe som feiler i Gjevjon sin tankegang når hun tilsynelatende tror at ny kunst ikke vil bli skapt om det ikke forhåndsbetales og skaperne trygges av staten på en eller annen måte.

Å fore folk flest med det de vil ha, handler om å tilfredsstille massene. Frp behandler folk flest som utålmodige horekunder som hele tiden skal kunne shoppe seg til tilfredshet. Kunstens oppgave er å skape, ikke tilfredsstille eller svare på massenes ønsker. Kunstnerne er ikke folkets tjenere.

Hvis kunsterne ikke er folkets tjenere, hvorfor skal da folket betale kunstnerne? Hva er da disse kunstnernes verdi som gjør at vanlige folk skal betale skatt for at de skal kunne slippe å jobbe ved siden av sin kunstneriske aktivitet?

Det finnes mange bidragsytere til samfunnet, mange mennesker som bidrar frivillig og gratis. Mange som deltar aktivt i lokalsamfunnet, lag og foreninger og bidrar dermed til kultur, uten at de forventer at staten skal betale for tiden de bruker på dette.

Denne «vi er ikke deres tjenere, men vi er spesielle og ekstra verdifulle slik at dere skal betale for at vi får drive med våre høyverdige yrker som man må være ekspert for å verdsette på fulltid»-holdningen er nok den som får enkelte politikere til å reagere negativt.

Flere politikere fra Frp påstår at kunstnere har sugerør ned i statskassa.

Men faktum er at det ikke ligger et eneste fullført regnstykke til grunn for påstanden om at kunstnere totalt sett er en utgift på statsbudsjettet. Frp, Ulf Erik Knudsen og Siv Jensen har faktisk ikke sett på hva slags inntekter kunstnere bidrar med, og som tilbakeføres til statskassen. Utgifter må jo settes opp mot inntekter. Hva om det er slik at de kronene staten investerer i det profesjonelle kunstfeltet er lønnsomme investeringer? Er det ikke da dårlig næringsvett å ville redusere midlene til kunst og kulturfeltet på statsbudsjettet?

Det du forsøker deg på nå kalles omvendt bevisbyrde. Det er de som mener at det medfører verdier for samfunnet som bør kunne begrunne den påstanden. At det medfører kostnader er nemlig hevet over tvil.

Ikke for det, jeg er mye enig i argumentet ditt. Jeg er enig i at dette er snakk om en investering man får noe igjen for. Om investeringen faktisk er verdt det, det kan dermed diskuteres, og her ligger som sagt bevisbyrden på de som mener det er slik.

Og bare som et apropos: Mener Frp at det kun er politikere i det partiet med flest stemmer ved stortingsvalget 2009 som skal få statslønn? Skal opposisjonen og deres politikere som markedet ikke ville ha, drive politikk på hobbybasis uten lønn?

Igjen sammenligner du ting som ikke er sammenlignbare, ref. ovenfor.

Særegne uttrykk og mindretallets mange og varierte meninger er vesentlig om man ønsker ett reelt demokrati med bredde innenfor uttrykksfriheten. Det er flertallets oppgave å sørge for at mindretallet får spillerom. Fordi verden bør bestå av alt det folk flest ikke liker også. Frp?s kamp mot kunnskap og fagkompetanse er en kamp mot mangfold, aktivitet og utvikling.

Vet du, du har nettopp argumentert for at en del av den skatt du betaler burde gå til meg for å holde på med denne bloggen.

Men selv om et parti skulle gå inn for at bloggere fortjente en eller annen støtte for å kunne leve av bloggingen, så tror jeg faktisk jeg ikke hadde latt meg lokke til å stemme på dette. På tross av mulig personlig økonomisk gevinst.

Årsaken til det er det jeg var inne på lenger oppe, er dette virkelig en oppgave for staten?

Jeg er ikke uenig i at det er viktig for et demokrati å ha bredde innenfor uttrykksfriheten. Jeg er faktisk fullstendig enig med deg. Men derfra til å konkludere med at dette er en statlig oppgave å sponse, og at å sponse visse typer ellers lite populær kultur er rette måten å gjøre det på, det er et langt steg.

Og det er det dette egentlig handler om, hva skal være statens oppgave. Og her er jeg over hodet ikke med på at man er kultufiendtlig eller mot fagkompetanse fordi man ikke ønsker staten skal befatte seg med alle gode formål.

Jeg har en grunnoppfatning om at statens primære oppgave ikke er å drive våre liv, men å være et sikkerhetsnett for å ta vare på våre grunnbehov. Jeg er en motstander av en stat som blander seg for mye, fordi jeg tror ikke det er hensiktsmessig i lengden. Jeg ser allikevel verdien i kunst og kultur, både finkultur og folkekultur, dersom man skal karakterisere det slik.

Personlig ser jeg på den folkelige kulturen, definert løselig som den som pågår i nærmiljø, lag og foreninger som langt mer verdifull enn finkulturen, løselig definert som den som utføres av profesjonelle. Det er fordi den folkelige kulturen innebærer et personlig positivt engasjement. Noe som er noe av det mest verdifulle vi mennesker har. mens finkulturen er langt mer passiv.

Ja, dette er en overfladisk beskrivelse og dette inneholder langt mer nyanser enn det er rom for å utbrodere her. Poenget er likevel, det er mengder av gode formål. Vi må definere hva som skal være en statlig oppgave og ikke, og det vil være forskjellige synspunkt på dette. Og man er ikke nødvendigvis fiende av noe selv om man mener noe ikke skal være statlig sponset, eller mener at hvordan ting foregår er feil.

Du skriver ovenfor at «Frp har påtatt seg å eliminere skillet mellom lærd og ulærd». Jeg vet ikke om det er riktig, men her er det viktig å se på hva en lærd eller en fagperson er. At noen er en fagperson/lærd, eller at et utvalg består av fagpersoner, betyr ikke at disse er hevet over kritikk. Det betyr ikke at de slipper å begrunne sine avgjørelser. Det betyr ikke at de er hevet over oss andre. En fagperson er like pliktig å begrunne sine avgjørelser som hvem som helst annen. Fagpersoner er tvert om noe vi oppsøker fordi vi forventer velbegrunnede svar. Hvis en fagperson ikke kan gi dette, så er fagpersonen mindre verdt enn en ulærd som kan gi begrunnede svar.

Før eller senere går folk lei. Folk vil reise lenger enn til månen, de vil søke kunnskap og de vil ha utfordringer. Sånn er det bare.

Men det må være lovlig å mene at statsstøttet og komite-utvalgt kunst ikke er essensielt i den sammenheng, uten at man skal stemples som det ene og andre. Det må være mulig å ha en redelig og saklig debatt hvor man respekterer at det er mulig å ha ulikt syn på dette, og der man fokuserer på å fremme hvorfor ens eget syn er det riktige.

Gjevjon sin måte å debattere går ut på mest mulig svartmaling av meningsmotstanderen. Jeg er derfor fullstendig enig med Knudsen, som er den personen som Gjevjon konkret angriper, når han svarer:

I Dagbladet tirsdag 4. August går Tonje Gjevjon til angrep på Frp’s kulturpolitikk og på meg. Hun tillegger oss meninger vi ikke har og kommer med sterke karakteristikker som det ikke er grunnlag for. Jeg kunne ønske seriøse kunstnere også kunne være seriøse debattanter. Gjevjons hovedpoeng synes å være at FrP og jeg skal ha forakt for fagkompetanse. Det er fullstendig grunnløst. Vi har stor respekt for fagkompetanse, samtidig som vi mener at folk må få gjøre egne valg.