Det mangler ikke på merkelige saker i den norske debatten, og noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg gidder å bry meg. Men jeg vet egentlig svaret, det begynte allerede som liten når jeg leste «Si det i VG», og irriterte meg over hvor mye mangel på logikk folk baserer sine meninger på. Kanskje det kan karakteriseres som en tvangslidelse, men jeg skriver…

Ivar Bjørnson, Komponist og gitarist i Enslaved, går ut mot en uttalelse Ulf Erik Knudsen, Kulturpolitisk talsmann for Frp.

Overskriften til kronikken til Knudsen er «Folk flest vet best». Det reager Bjørnson på:

Nei, vi gjør ikke det, uansett hvor genial du føler deg, Ulf Erik. Jeg vet ikke best! Derfor kjøper jeg bøker, hører på radio, ser dokumentarer, spør fagfolk, mine foreldre og så videre.

Men lenger enn overskrifter ser det ikke ut til at du leser, for i Knudsen sin kronikk står det:

Når du skal lese en bok, vet du bedre enn innkjøpskomiteer hva som er god lesing for deg. Når du har sett en film, vet du bedre enn kritikeren om du likte den. Det er du selv som må få velge hvilke fagfolk du vil lytte til. Det er du selv som velger hvilke fagfolk som skal produsere den kulturen du ønsker, og hvilke fagfolk du vil høre på når du gjør dine valg. Fagkompetanse er bra, men det er ingen grunn til at folk ikke skal få ta egne valg.

Det er altså ikke noe grunnlag for å antyde at Knudsen ikke mener man skal lytte til fagfolk osv. Knudsens poeng er derimot at man selv må få lov å gjøre sine valg etter at man har rådført seg med fagfolk.

Det Knutsen sier helt klart og rett frem er:

Når du skal oppleve noe i din fritid, vet du bedre enn fagfolk hva som er best for deg.

Dette er altså ikke en generell uttalelse, slik Bjørnson helt tydelig legger til grunn for sin kommentar, men en situasjonsspesifikk uttalelse.

Også var det eksemplene da:

Inkvisisjonen? Firkantet klode? Jorda som universets midtpunkt? Nazi-Tyskland? Helgefylla? Vold i hjemmet?

Som det er lett å se nå som jeg har brukt t-skjeen, så er ingen av eksemplene relevante i forhold til det Bjørnson kritiserer. Og med kanskje et unntak for helgefylla, så er det ingen av eksemplene ovenfor «folk flest» noen gang har stilt seg bak. Hvis man mener folk flest er for vold i hjemmet, så bør man kanskje skifte miljø.

Jeg vil avslutte med en oppfordring til Bjørnson, les hele kronikken neste gang. Ikke bare overskriften.

Reklamer

Hentet fra kronikken Tenk om Frp lykkes i Aftenposten.

Politiske kommentatorer trøster seg med at Frp neppe vil få makt. I alle fall ikke etter dette valget, og neppe senere heller. Og skulle de, som ved et slags under, likevel få regjeringsmakt, så vil Frp helt sikkert bli en fiasko i regjering. Analysen er at Frp-koden dermed vil knekke seg selv fordi partiet ikke engang vil være i nærheten av å innfri en brøkdel av sine løfter. Skuffede Frp-velgerne vil derfor strømme, i usedvanlig strie strømmer, tilbake til partier som Ap, Høyre og KrF. Denne analysen kan utmerket godt ha mye for seg. For skal regjeringsmakt noen gang bli mulig for Frp, innebærer det at partiet antagelig må flytte seg på en rekke områder.

Så hva om Frp lykkes med si 15% av sine endringer, og resten blir omtrent som i dag. For de fleste som ønsker Frp sin politikk så betyr dette tross alt en forbedring. Hvorfor skal man forkaste litt forbedring til fordel for å gå tilbake til det man ville bort fra?

Denne analysen henger ikke helt på greip.

Spørsmål til de som mener de ikke tjener nok penger på spotify: Taper dere noe på det?

Blir det mindre platesalg? Mindre spilling i radio? Færre på konserter?

Hvis ikke, hva er det dere klager over?

I «gamle dager» var radiotid viktig for å bli hørt og kjent. I 2009 er det andre kanaler som gjelder. Spotify trenger muligens også noe mer tid for å bli skikkelig utbredt.

Personlig er jeg så gammeldags at jeg ikke liker å leie musikk. Jeg foretrekker å eie, og foretrekker å kjøpe plater og filmer på gamlemåten. Ikke minst pga. kvaliteten. Det er som de sier; film er best på kino, og kino er best hjemme.

Ikke det at jeg kjøper noe for tiden. Jeg har fått en bransje, som bare er ute etter å plage kundene sine mest mulig, langt oppe i halsen. Totalt unødvendig sonekontroll og kopisperrer ødelegger for mine muligheter til å organisere kjøpte filmer som jeg ønsker det. En rekke groteske rettssaker har gjort med rimelig sur og gretten. Så jeg har gått til en personlig innkjøpsstopp.

(I hvertfall nesten, for eksempel «kom jeg over» Iron Maiden: Flight 666 for en stund siden. Og den må bare kjøpes. Så enkelte unntak fra min lille private boikott blir det… nobody’s perfect.)

Tilbake til saken, så vil jeg oppfordre surmulende artister til å se på dette som profilering med mulighet til å kanskje tjene litt i tillegg. Hvis alt dere gjør bare skal preges av hvor lønnsomt det er i øyeblikket, så kan det hende dere taper på den holdningen i lengden.