I dag ligger en politisk ideologi bak struktureringen av helsevesenet. Mye ansvar er lagt på kommunene fordi man ønsker lokal makt. Man ønsker at «de som kjenner hvor skoen trykker» selv skal bestemme.

En fin tanke på overflaten, men det fungerer dårlig i praksis.

Pleietrengende barn sviktes grovt

Barn med kraftig nedsatt funksjonsevne sviktes av det offentlige som ikke gir nødvendig og livsviktig oppfølging. Tilsyn utført av Statens helsetilsyn i år, viser at lovbrudd begås i to av tre kommuner.

Det første problemet med dagens organisering er at hver enkelt kommune selv prioriterer hvor mye de vil satse på de enkelte utfordringene i helse, og på budsjettet må helsesatsingen samtidig konkurrere med andre ting som vedlikehold av rådhus og snømåking. Dette er ikke hensiktsmessig, og systemet lappes derfor gjerne på med øremerking av midler.

Ideelt sett burde alle ha krav på den samme prioriteringen av helsetjenester, uavhengig av hvilken kommune man sokner til. Det får man ikke når prioriteringene overlates til den enkelte kommune.

Martin er heldig som har en mor som tørr å kreve det han har rett på. Foreldre TV 2 har snakket med forteller at de ikke våger å klage til det offentlige, i frykt for å miste det de har fått. Statens helsetilsyn har fra flere hold blitt varslet om at disse barna sviktes.

Dette er et annet problem som følger av dagens struktur. Kommunen bevilgninger penger, er den som utfører oppgavene og er i stor rad den som etterser at oppgavene blir utført. Kommunen bevilger, utfører og kontrollerer alt selv. Da er det åpenbart at slike situasjoner som den siterte kan oppstå. Det er tøft å skulle utfordre og stille krav til en motpart som sitter på all makt i saken. Mange er livredde for å bli stemplet som kranglefanter og bli fanget i en situasjon der alt av byråkrati brukes imot en.

Tredeling
Jeg ønsker meg en tredelt modell. Staten skal stå ansvarlig for finansieringer. Gjennomføring av tjenestene settes ut på anbud. Kommunenes ansvar er oppfølging av den enkelte pasient og kontroll av tjenestene.

Dette løser flere ting:

  • Kvaliteten på tjenestene er ikke lenger avhengig av den enkelte kommunes prioriteringer
  • Kommunen spiller på lag med pasienten i alle klagesaker, mot staten eller mot bedriften som utfører tjenesten
  • Det muliggjør konkurranse på utføring av gode tjenester

Det står også dårlig til med en del norske sykehjem. Noe Ap-veteranen Haakon Lie slo alarm om før han døde. Dessverre gis her mye av skylden til «anbudsdrift av sykehjem». Det er synd av flere grunner. For det første er det unyansert, det er mange måter å legge opp et system med anbudsløsning på. For det andre er det mye dårlig også på sykehjem som drives 100% kommunalt.

Mitt viktige poeng er: Legg til side litt de politiske ideologiene og tenk struktur og tilrettelegging. Hva legger man opp til med den strukturen man implementerer? Det er ikke vanskelig å legge opp til en anbudsløsning som premierer firmaer som skulker unna mest mulig. Det er veldig veldig lett. Men det er fullt mulig å tenke seg litt om og så lage en struktur som premierer firmaer som gir best mulig omsorg. Klarer man å lage et system som kobler god omsorg opp mot god fortjeneste. Da har man den mest ideelle samfunnststrukturen som alle tjener på.

Privatisering og anbud er altså ikke saliggjørende i seg selv. Men gjort riktig er det ingen ting som skaper så mye effektivitet og innovasjon som konkurranse. Sørger man for at man vinner konkurransen ved å være samfunnstjenelig, da har man en win-win situasjon.