Garantier og virkelighet innen eldreomsorgen

mai 1, 2009


Høybråten presenterer en rekke garantier for eldreomsorgen Krf ønsker lovfestet:

  • Alle eldre skal tilbys en boform som er riktig og forsvarlig ut fra den enkeltes behov og medisinske tilstand.
  • Ingen skal oppleve underernæring. Alle skal få nødvendig hjelp til måltider.
  • Alle skal ha rett til et mest mulig normalt liv, med en normal døgnrytme og nødvendig hjelp til personlig hygiene.
  • Alle som ønsker det, skal få delta på dag- eller aktivitetstilbud.
  • Alle demente mennesker som har behov for å bo på atskilte demensenheter, skal få tilbud om dette.
  • Alle skal få rett medisin. Forskrivningen av legemidler må samordne for å hindre feil.
  • Alle som bor på sykehjem, skal følges opp av faste sykehjemsleger med spesialisering i allmennmedisin eller geriatri.
  • Alle som ønsker det, skal få samtale om eksistensielle spørsmål med fagpersonell fra egne samtaleteam i kommunene.
  • Alle skal ha rett til å velge om de ønsker å dø hjemme, på sykehus eller på sykehjem.
  • Alle på sykehjem som ønsker det, skal få enerom.
  • Alle skal få mulighet til å bevare eller øke sin mulighet til å fungere i hverdagen. Omsorgen skal bidra til rehabilitering så langt det er mulig.

Først vil jeg si at det er bra at Krf setter de eldres behov på dagsordenen. For eldreomsorgen er desverre et sorgens kapittel i dette landet. Noe jeg selv også har observert ved flere anledninger.

Men slike garantier, Høybråten, hva i all verden er de vært? Har slike garantier noen gang medført noe rettslig ansvar? Hva skal skjer når garantiene blir brutt?

Slike garantier er null verdt om de ikke enten følges opp av et rettslig ansvar, eller av klare tiltak for å nå målene. Og hvordan vil Krf organisere stat og kommune for å oppfylle garantiene?

Det er som sagt bra at eldreomsorgen blir tatt opp, men jeg vil ha løsninger, ikke prat og tomme garantier.

Jeg klipper inn noe jeg har skrevet tidligere (les gjerne hele):

Her er en modell: Det offentlige (fortrinnsvis staten for å sikre gode tjenester uansett kommunøkonomi) betaler for de tjenester vi mener samfunnet er ansvarlig for, og private bedrifter kjemper om å utføre disse tjeneste på best mulig måte. Kommunen stiller som kontrollapparat. Dette gir er rekke fordeler:

  • Konkurranse sikrer at de private bedriftene har insentiv til å stadig forbedre tjenestene. Dette er et insentiv et offentlig forvaltningsorgan mangler.
  • Vi skiller mellom de som utfører tjenestene, og de som kontrollerer tjenestene. Det blir ikke lenger bukken som passer havresekken, og ikke samme saksbehandler man klager på som skal behandle klagen, slik det litt satt på spissen er i dag.
  • Man får større diversitet i tjenestene, tilpasset det faktum at folk har forskjellig behov
  • Forbrukerne får økt mulighet til å bytte tjenesteleverandør

Hovedinnvendingen mot at private skal tjene penger på å levere omsorgstjenester er at bedrifter skal gå med overskudd, og da forsvinner penger som skulle gått til helsetjenester. Dette er et falskt argument. Penger blir borte med dagens system også, ettersom effektiviteten er dårlig. Mest penger til helsetjenester får vi når vi får mest mulig effektivitet, altså best mulig tjenester per krone. Det er altså det mest effektive systemet vi må trakte etter. Noe penger forsvinner uansett, om de forsvinner til private bedrifter, eller forsvinner i papirflytting i en offentlig etat (altså til slutt ender opp i lønningsposen til unødvendig mange ansatte), det er underordnet.

Reklamer

2 Responses to “Garantier og virkelighet innen eldreomsorgen”

  1. Privatisering = kapitalisme Says:

    Det er helt forferdelig med konkurranse i helsevesenet. enten blir det veldig dyrt, ellers går det på økonomiske prioriteringer.

    Mest effektivitet = billigst mulig pleie. Ikke best mulige tjenester.

    Kjemp heller for enda bedre offentlige løsninger!

    Også ok med idealistiske og frivillige organisasjoners bidrag, som private eller i samarbeid med offentlige. De er ikke opptatt av å tjene penger.

    • ukorrigert Says:

      Økonomiske prioriteringer har man uansett om det er offentlig eller privat. Og at det skulle bli veldig dyrt er en påstand du ikke begrunner.

      Effektivitet = mest igjen for pengene. Per definisjon.

      Dårlige tjenester betyr lite igjen for pengene og disse tilbyderene vil bli valgt bort. Dårlige tjenester vil derfor forsvinne, og de som gir mest for pengene vil stå igjen.

      Problemet med offentlige løsninger er mangel på utluking av dårlige tjenester. Det offentlige tusler og går og uten konkurranse har det ikke noe påtrykk for å bedre seg.

      Det som er så fint med konkurranse er at de som gjør det bra, de blir stående igjen. De dårlige lukes automatisk bort. Mens det finnes ingen slik innebygd korreksjon i et offentlig system uten konkurranse.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: