You win one, and you lose one

april 22, 2009


EU har sørget for å styrke nettnøytraliteten og med det individenes frihet på nett, men samtidig gjør Post og Teletilsynet en inherdig innsats for å frata oss vår integritet ved å fatte et vedtak som pålegger nettleverandører å frigi informasjon om hvem som skjuler seg bak en IP-adresse til rettighetshavere. Og tilsynet somler ikke med å iverksette sin angrep på friheten, og har allerede pålagt Lyse tele å oppgi IP-adressen til vedkommende som har spredd filmen om Max Manus. Tenk om byråkratiet alltid jobbet like fort!

Jeg er sterkt imot dette vedtaket fra Post og Teletilsynet, da jeg er av den prinsipielle og bestemte mening at komersielle interesser ikke skal trumfe privatpersoners rettigheter, og at kultur bør deles mest mulig fritt.

Jeg er altså for fri ikke-komersiell deling av kultur man har anskaffet på lovlig vis. Dersom en rettighetshaver friviligg har valgt å spre sitt produket i det offentlige rom, så har vedkommende frivillig gitt opp kontroll over produktet og må ta konsekvensen.

Den våkne leser vil forstå at jeg mener Max Manus-piraten har opptredd galt. Måten han erhvervet filmen på var ikke ved at rettighetshaveren valgte å spre filmen, men ved at han som kinomaskinist tok seg til rette på andres eiendom. For de som ikke forsto forskjellen: En plate jeg har kjøpt i butikken er min eiendom. Kopien som befinner seg i kinosalen er ikke maskinistens eiendom. Piraten har i dette tilfellet IKKE min støtte, fordi måten han anskaffet sin kopi ved var ved å forbryte seg på andres eiendom.

Jeg har lest vedtaket, og begrunnelsen er basert på spredning av filmen. Dette er, basert på det overstående, feil fokus og en begrunnelse jeg ikke kan moralsk sett akseptere.

Advertisements

12 Responses to “You win one, and you lose one”


  1. «Dersom en rettighetshaver friviligg har valgt å spre sitt produket i det offentlige rom, så har vedkommende frivillig gitt opp kontroll over produktet og må ta konsekvensen.»

    Du er helt på jordet. Åndsverksloven gjør jo nettopp at en spredning av et verk ikke er det samme som at en oppgir frivillig kontroll.

    Hvis du er imot privat eiendomsrett, så lurer jeg på om det også gjelder dine egne ting, eller om du bare er dobbeltmoralistisk?

    🙂

    • ukorrigert Says:

      Jo, man har frivillig oppgitt kontroll. Åndsverksloven sikrer at man kan straffeforfølge noen på tross av at man frivillig har valgt å oppgi kontrollen.

      Jeg er for privat eiendomsrett. Privat eiendomsrett medfører at jeg kan forvalte egeneiendom som jeg vil. Åndsverksloven rammer min private eiendosmrett ved at jeg ikke lenger kan forvalte f.eks kjøpte CD’er som jeg vil.

      Åndsverksloven er et ANGREP på eiendomsretten til private personer, ved at den kunstig utvider eiendomsretten for å gi komersielle interesser makt over hva privatpersoner kan gjøre på fritiden med egne eiendeler.

      Så dersom du mener privat eiendomsrett er viktig, så burde du også ta avstand fra åndsverksloven.

      Jeg anbefaler deg å lese linken til «kultur bør deles mest mulig fritt» i posten min, den utleder relativt grundig hva jeg mener og hvorfor.


  2. Vel, jeg tror vi har en så forskjellig definisjon her at vi ikke kan bli enige. Åndsverkloven gir deg riktignok eiendomsrett over din kopi, men ikke eiendomsrett til selve verket. Det er en vesensforskjell. Og mangfoldighetsretten ligger ikke hos deg. Påstanden om at åndsverkloven angriper eiendomsretten stiller jeg meg uforstående til.

    Når det gjelder dette og “kultur bør deles mest mulig fritt”, så anser jeg dine tanker som nettopp et angrep på den private eiendomsretten. Den feilen jeg bestemt mener at du gjør, er at du ikke skiller mellom privat og kollektiv eiendomsrett. Åndsverkloven regulerer dette forholdet, så å snakke ensidig om «eiendomsrett» i den sammenheng gir liten mening.

    Med fare for å virke belærende vil jeg anbefale å se på forskjellen mellom privat og kollektiv eiendomsrett. Min påstand er at du har et kollektivistisk syn på eiendomsrett rent generellt og DET er det største angrep på eiendomsretten.

    • ukorrigert Says:

      Nei, det er EIENDOMSRETTEN som gir med eiendomsrett over min kopi. Eiendomsretten er grunnleggende, og eksisterte før den ble endret med åndsverksloven. Dette er hevet over tvil.

      Eiendomsretten gir meg i UTGANGSPUNKTET full rett til å forvalte min kopi som jeg vil. Dette er også hevet over envher tvil.

      Åndsverksloven endrer dette. Åndsverksloven reduserer min eiendomsrett ved å gi råderett til musikken på min plate, på tross av at jeg har kjøpt og betalt den. ÅNDVERKSLOVEN REDUSERER MIN EIENDOMSRETT og gir noe av det tilbake til opphavsmannen, (eller nærmere bestemt den som innehar opphavretten, som kan være helt andre enn den opprinnelige oohavsmannen dersom rettigheten er videresolgt). Dette er også hevet over tvil.

      Åndsverksloven regulerer dette, det er riktig. Men innføring av åndsverksloven er altså et angrep på den private eiendomsretten, og overføring av deler av disse rettighetene til noen andre. Og årsaken til dette er atlså å beskytte komersielle interesser.

      Åndsverksloven i sin nåværende form er altså et angrep på private rettigheter for å beskytte komersielle interesser. Dette er reine skjære fakta.

      Spørsmålet i debatten er ikke om dette er fakta eller ikke, men om det er etisk forsvarlig eller ikke. Og det er opp til den enkelte å vurdere basert på sitt verdigrunnlag.

      Mitt grunnlag er ikke i nærheten av kollektivistisk, det er i aller høyeste grad å beskytte friheten og eiendomsretten til det enkelte individ.

      Det som er kollektivistisk er dermed å argumentere for at det er til fellesskapts beste at individets rettigheter krenkes, altså at åndsverksloven er til fellesskapets beste, slik noen argumenterer med.

      Selv er jeg for en åndsverkslov som beskytter komersielle interesser i en komersiell sammenheng, altså at man ikke kan drive business basert på andres åndsverk uten tillatelse. Men jeg er mot en åndsverkslov som rammer private, altså INDIVIDERS rettigheter, for å beskytte komersielle interesser.

      Så, dersom du faktisk er for eiendomsretten, dersom du ønsker å beskytte individet mot kollektivet, da bør du tenke deg grundig om i forhold til det standpunktet du har tatt. For fakta er vanskelig å komme seg unna, og fakta er at åndsverksloven i dagens form rammer individers rettigheter, nærmere bestemt den individuelle friheten og den individuelle eiendomsretten.


  3. Eiendomsreten er ikke annet enn en ide, selv om den er eldre enn åndsverkloven. Det blir derfor aktuellt hvordan vi definerer den, fordi den har blitt definert forskjellig.

    Dog er tanken om å beskytte åndsverk meget gammel den også, og tilbake (minst) til de gamle grekere. Men i mer moderne form ble den aktuell med trykkerikunsten og mangfoldiggjøring.

    Eiendomsrett i betydning rett til å mangfoldiggjøre annens verk er faktisk en del av eiendomsretten slik dette er definert idag. AT du har en annen personlig oppfatning er greit, men du har ingen mulighet til å definere dette som nettopp en alternativ tolkning.

    Egentlig er det tull å diskutere semantikk. Fordi vi sier at du har kjøpt en CD, men i virkeligheten burde en kanskje i fremtiden være mer eksplisitt på at du bare LÅNER den? Det er fritt frem å gjøre det slik. Om det blir en bedre ordning tviler jeg på, men slike løsninger kan jo lett bli nødvendige, fordi mennesker idag i stadig mindre grad retter seg etter gjeldende regler.

    Subsidiært kan en få kjøpe retten til å mangfoldiggjøre, la oss si en CD koster minimum 100 000? Ville du fortsatt kjøpt den? Sannsynligvis ikke, fordi du sikkert ikke er villig til å strekke deg så langt i forhold til lovlydighet. Men jeg antar at du aksepterer at det er selger av et produkt som bestemmer pris – det er ikke tvang for å selge – som et resultat av eiendomsretten.

    Slik jeg ser det er du fremdeles på villspor ;), men det er jo interessant å høre hvordan forskjellige mennesker tenker.

    Det jeg ville hatt et eksplisitt svar på var om du – hvis du levde av å lage film, musikk eller bøker – ville synes om at din eiendomsrett bare strakk seg så langt som til det første eksemplaret av verket (i verste fall). Hvordan ville du anse din eiendomsrett til produktet bevart hvis fri kopiering var normen?

    • ukorrigert Says:

      ingen rettigheter er «noe annet enn en idé.» Alle rettigheter er basert på en etikk, og all etikk er i utgangspunktet subjektiv.

      Noen religiøse vil påstå at etikk kommer fra Gud, men det sliter dem med å bevise. Så det koker ned til hva de subjektivt tror på. Og objektivitster mener eiendomsretten er objektiv, og fører et slags bevis for det, men jeg har ennå ikke sett noe jeg vil kalle et holdbart bevis.

      At einedomsretten per i dag er justert til å gi opphavsmannen rett til å bestemme hva en kjøper kan gjøre med sin CD, det betviler jeg ikke. Det jeg argumenterer for er at dette er uetisk, fordi denne formen for eiendomsrett reduserer en privatpersons eiendomsrett forå gi mer rettigheter til en opphavsrettsinnehaver.

      Og det er dette du må ta stilling til: Er det etisk forsvarlig å redusere privatpersoners eiendomsrett for å beskytte en komersiell interesse?

      Jeg håper du vil svare på det spørmålet!

      Som svar på ditt spørsmål, jeg synes det er helt fair om du kopierer tekst fra bloggen min (mitt åndsverk), og sprer det rundt på nettet. Jeg vil ikke drømme om å bruke åndsverksloven til å forsøke å straffeforfølge deg. Jeg har selv frivillig gjort teksten tilgjengelig i et fullstenstid offentlig rom. Jeg er 100% klar til å ta konsekvensen av det.

      En musiker som ikke ønsker å se sitt verk spredd bør holde konserter i lukkede rom, der man ikke slipper inn med opptaksutstyr. jeg vil fordømme den som sniker seg inn med opptaksutstyr, på samme måte som jeg synes det er galt av en kinomaskinist å benytte andres eiendom uten tillaelse til å tilegne seg kopier av Max Manus.

      Men tilbake til spørsmålet mitt. Er du enig i at en åndsverkslov reduserer privatpersoners rettigheter og gir mer rettigheter til åndsverkets eier, noe som i bunn og grunn er for å beskytte komersielle interesser?

      Hvis du er enig i det, mener du da at det er etisk forsvarlig å redusere privatpersoner rettigheter for å beskytte komersielle interesser?


  4. Kan jo legge til at det du snakker om når det gjelder individets rettigheter er en skinndebatt. Dette er tull. Individets rettigheter har aldri strukket seg til å bety at ALT ER LOV. Snarere tvert imot er det jo slik at det finnes lover som begrenser enkeltindividers (og ofte andre entiteter) rettigheter til å bryte andres rettigheter. Det er ikke lov å stjele eller drepe, osv.

    Hvis jeg har en pistol (som jeg har), kan jeg ikke bruke den slik jeg vil for det, selv om den er min eiendom. Jeg kan ikke skyte deg for eksempel (Nei, dette var ikke en trussel 😉 Bare et eksempel på at bruk av personlig eiendom aldeles ikke er fri – men dette har ingenting med frihet å gjøre!) En kommer ikke unna at moralske prinsipper og praktiske hensyn de facto begrenser «frihet» for å faktisk beskytte frihet!

    Det skal ikke mye til for å legge hele dette spørsmålet i denne potten.

    • ukorrigert Says:

      Jeg har aldri hevdet at alt skal være lov. Det jeg sier er at det er galt å redusere individers rettigheter med den hensikt å beskytte komersielle interesser.

      Dette er ikke det samme som å argumentere for at alt er lov. Dette er å argumentere for at privatpersoner rettigheter er mer verdt enn komersielle interesser.

      En part får rettigheter og den andre mister rettigheter. Skal individet få rettigheter på bekostning av komersielle interesser. Eller skal komersielle interesser beskyttes på bekostning av individets rettigheter. Det er spørsmålet.

      Jeg er altså av den oppfatning at samfunnet er til for individene, og ikke motsatt. Basert på ditt sleivspark mot kollektivisme ovenfor, så ville jeg trodd du var enig i dette.


  5. «Og det er dette du må ta stilling til: Er det etisk forsvarlig å redusere privatpersoners eiendomsrett for å beskytte en komersiell interesse?»

    Ja. Forklaring følger etterhvert.

    Å, så det er bare kommersielle interesser som skal beskyttes? Ok, da er man over på kommunisme eller noe i den dur, og det er et subjektivt synspunkt, ikke mer.

    «Samfunnet» er nok normalt definert som summen av foretak (entiteter) også enkeltpersoner. Men hva med artistene da? Eier de ingen rettigheter? Med andre ord, det er ikke så enkelt som å stille privatpersoner opp mot kommersielle interesser. Det er jo for pokker som regel enkeltpersoner (ofte mange) som ER de kommersielle interessene 😉 Og hvorfor skal ikke selskapene respekteres? Artistene har frivillig valgt å samarbeide med dem. Mener du at hvis et selskap er vellykket i den grad at det tjener penger, så skal det miste all beskyttelse? Velkommen til Kommunstland.

    Her er poenget egentlig meget enkelt: Idet du kjøper et produkt (musikk, film, etc) så kjøper du det idag frivillig under visse begrensninger. Hvis du ikke ønsker å kjøpe dette produktet får du la vær. Allt kjøp og handel er fritt (ikke hvis du er kommunist, men dog) Hvis du ønsker å kjøpe rettigheter til mangfoldiggjøring vil du nok se at prisen går opp!

    Hvis folk flest ikke aksepterte copyright lovene, så fremtvinges en annen salgsform, nemlig at bruk av åndsverk leies ut. Dette gir ikke forbrukere bedre vern eller bedrer situasjonen, snarere tvert imot.

    Når det gjelder å kopiere fra bloggen din, så ser jeg ikke den helt store komersielle verdien av dette (ikke vondt ment). Problemet ville eventuellt oppstå hvis jeg kopierte et verk av deg som jeg begynte å tjene penger på, penger som du sikkert heller hadde ønsket å tjene. Hva om du solgte meg en CD med selvkomponert musikk, og jeg la den ut for gratis kopiering? Eller enda verre, tjente store penger på det. Det er en bedre sammenlikning. Var det greit? (Og i så fall, kan jeg få kjøpe en slik CD) 😉

    «Men tilbake til spørsmålet mitt. Er du enig i at en åndsverkslov reduserer privatpersoners rettigheter og gir mer rettigheter til åndsverkets eier, noe som i bunn og grunn er for å beskytte komersielle interesser?»

    Nei, privatpersoners rettigheter reduseres ikke, fordi man har kjøpt produktet under visse vilkår. Som jeg sier, en rett til mangfoldiggjøring ville nok kostet adskillig mer. Hvis man ikke ønsker å kjøpe produktet under disse forutsetningene, får man la vær. Det er ingen menneskerett å kreve å få kjøpe noe på egne betingelser.

    «Hvis du er enig i det, mener du da at det er etisk forsvarlig å redusere privatpersoner rettigheter for å beskytte komersielle interesser?»

    Her gir svaret seg selv, fordi jeg ikke var enig i det. Men jeg kan legge til at eiendomsretten til kommersielle interesser selvsagt også må beskyttes, fordi hvis ikke går dette i praksis ut over individer som bedriver næringsdrift. Dette vil også begrense alle som ønsker å leve av åndsverk sine muligheter til å høste fruktene av sitt arbeid som alle andre.

    Det er jo nettopp derfor man ikke kan se dette i svart hvitt. Men det er egentlig feil å fremstille det som om det står mellom individuelle rettigheter og kommersielle interesser. Dette er en falsk fremstilling. Det står egentlig om kunstneres interesser opp mot den kollektive hop.

    Du kan like gjerne bruke dine argumenter mot andre kommersielle interesser. Hvorfor skal Statoil ha betalt for bensin? Hvorfor ikke bare gjøre bensinen gratis – det ville jo være til kollektivismens beste?

    • ukorrigert Says:

      Statoil skal ha betalt for bensin av samme grunn som man skal betale for en CD-plate. Det er deres eiendom og de har kontrollen, og de har full rett til å forvlate sin eiendom som de mener er korrekt.

      Dette er elementært og rett frem, og det overrasker meg at du stiller et slikt spørsmål.

      Men straks bensina er solgt til meg, så har ikke Statoil rett til å bestemme hva jeg skal og ikke skal gjøre med bensinen. Og straks jeg har kjøpt en CD-plate, så burde ingen ha rett til å bestemme hva jeg skal eller ikke skal gjøre med den.

      Eller mener du Statoil skal ha lov til å bestemme at jeg ikke skal ha lov til å for eksempel bruke bensinen til å kjøre til Drammen?

      Her kan jeg bruke alle dine argumenter i retur:
      Skal ikke selskapet respekteres?
      Skal ikke selskapets interesser beskyttes?
      Har ikke selskapet noen rettigheter?
      Idet du kjøper et produkt, så kjøper du det frivillig under visse begrensinger. Hvis du ikke godtar at du ikke får kjøre til Drammen på bensinen, så kan du bare la vær å kjøpe.
      Og dine rettigheter og frihet er ikke redusert, fordi du har kjøpt under vilkår.

      Ser du ikke hvor absurde alle disse argumentene er? Ville du godtatt en slik begrensning? Jeg håper ikke det.

      Når jeg har kjøpt beinsa, og CD-plata, så br det være opp til meg, og ikke selger, hva jeg videre gjør med produktet. Selger har overlatt gjenstanden til meg, og eiendomsretten burde gi meg rett til å forvalte den som jeg vil. Jeg er ikke slave av selgerens vilje fordi jeg har kjøpt et produkt som selgeren har skapt. Det er egentlig en absurd idé som jeg finner det merkelige at folk tviholder på. Spesielt siden det er fullstendig irrasjonelt når man har ingen ting å vinne på det, og alt å tape på det.

      Minner litt om Stockholm-syndromet, hvor man får sympati for og unnskylder sine kidnappere. bare at her har man en merkelig trang til å forsvare en antikvarisk forretningsmodell som har gått ut på dato, som er helt unødvendig og som er forbrukerfiendtlig.

      >Men det er egentlig feil å fremstille det som om det står mellom individuelle rettigheter og kommersielle interesser. Det står egentlig om kunstneres interesser opp mot den kollektive hop.

      Det er åpenbart at individet mister handlingsfrihet og råderett over egen eiendom som følge av åndsverksloven. Når du benekter virkeligheten for å kunne stå på standpunktet ditt, da er det på tide å revurdere standpunkt.

      Kunstneren får mer råderett som følge av åndsverksloven, en råderett han ikke ville hatt om ikke loven var til stede. Det vanlige i alle andre situasjoner er at når man selger noe, så gir man fra seg råderetten. men kunstnere ønsker å få i pose og sekk, både selg og beholde råderett. En helt spesiell særordning som av en eller annen grunn bare kunstnere skal ha.

      Alle oss andre må tilpasse oss omgivelsene, men kunstnere skal tilpasse omgivelsene og andre mennesker til sine behov gjennom særlover som tvinger forbrukerne til å oppføre seg slik kunstnerne vil.

      Hvor absurd og sykt dette er er helt tydelig i bensineksempelet. Ingen ville godta dine argumenter i den sammenhengen. Men når det gjelder kunstnere godtas de merkeligste krumspring av noen argument for å forsvare en råtten lov.


  6. Ja, her kommer vi ikke lenger. Vi forblir uenige. Du vil ikke akseptere at det kan finnes begrensninger på et kjøp, og det er slik jeg ser det på grunn av en svært uheldig svart/hvitt fortolkning.

    Da er eneste logiske handling at du lar vær å kjøpe slike produkter. Eventuellt at du er villig til å kjøpe «hele» produktet for den prisen som en da er villig til å selge for. Da antar jeg ikke du får råd til mye musikk. Husk at den prisen du nå ser ikke er basert på at du får full råderett. Be om det neste gang, og se hva som skjer.

    Argumentasjonen din halter imidlertid fremdeles. Kunstneren FÅR ikke råderett over produktet av noen, den råderetten EKSISTERER a priori. At en da velger å selge med visse begrensningene kan bare du avvise ved å la vær å kjøpe produktet. Alle som selger noe bestemmer i en eller annen grad visse betingelser. Hvor du skal få kjøpt noe, når du skal få kjøpt noe og til hvilken pris. Du er ikke verdens navle og kan ikke diktere andres bruk av sin råderett.

    At du finner det absurd at noe selges med begrensinger er ditt problem, ingen andres.

    Hvis ikke er det DU som prøver å bestemme over en annens råderett. Du har ingen rett til å diktere dine private ønsker over andre. Godta betingelsene eller la vær. Det er ikke hemmelig at disse betingelsene eksisterer, og hvis du kjøper under disse forutsetningene uten å akseptere dem er det du som er umoralsk.

    Selvsagt er du uenig i denne fremstillingen, dette er min oppfatning, uten at jeg har behov for at du skal være enig. Takk for diskusjonen, jeg tror det meste er sagt.

    PS. Jeg sa aldri at Statoil skulle bestemme hvordan du brukte bensinen. Det som var poenget er at du tydeligvis synes det er greit å distribuere åndsverk gratis – hvorfor ikke andre varer?

    Poenget er uansett at Statoil selger bensinen uten begrensninger. Men det finnes mange andre ting som selges MED begrensninger. Kjøper du en bil er du pålagt å overholde vegtrafikkloven, kjøper du en pistol er du pålagt å overholde en rekke bestemmelser, og kan til og med lett bli fratatt din eiendom. Dette er pålegg som du aksepterer de facto ved kjøp.

    Med din argumentasjon kan du lett si at en bil er din eiendom og du gjør som du vil – vil du kjøre i feil fil, så gjør du det. Vil du kjøre på rødt lys, så gjør du også det. Så enkelt er det bare ikke i det virkelige liv. Dette er krumspring!

    🙂

    • ukorrigert Says:

      Hvordan kan du si at råderetten over noe man har solgt, frivillig gitt fra seg, eiendom man har overlatt til andre fortsatt eksisterer a priori?

      Hvordan har man råderett over eiendom man har overlatt til andre, uten en eksplisitt lov som sikrer denne råderetten?

      Det må du nok forklare.

      nei, du sa aldri at Statoil skulle bestemme hva jeg gjorde med bensinen, men du tar for gitt at artisten skal bestemme hva jeg gjør med CD’en. Du sier det som om det var en selvfølge. Hvorfor er det da ikke en selvfølge at Statoil kan bestemme hva jeg gjør med bensinen de har solgt meg?

      Jeg tar bare argumentet ditt og setter det i en annen situasjon, for å vise hvor absurd argumentet er.

      Du appelerer til implisitte avtaler, og at jeg trenger ikke gå med på dette og kan holde meg unna ved å la vær å kjøpe CD’er. Hvis CD-pusherne kan ha slike implisitte avtaler, hvorfor kan ikke folk som selger andre ting, f.eks Bensin, ha tilsvarende implisitte avtaler?

      >Med din argumentasjon kan du lett si at en bil er din eiendom og du gjør som du vil …

      Jeg kan FORVALTE bilen som jeg vil. Men jeg kan ikke bruke bilen til å bryte andre lover.

      Jeg kan også FORVALTE bensinen som jeg vil, men jeg kan ikke helle den over andre og sette fyr på dem.

      Jeg burde kunne FORVALTE CD’ene mine som jeg vil, men jeg kan ikke knekke dem i to og stikke dem i halsen på noen.

      Jeg har som sagt tidligere aldri tatt til orde for et anarki og at man kan gjøre som man vil. Det er totalt missforstått, og etter så lang debatt burde dette ha vært forstått.

      Det jeg argumenterer for, og det jeg har argumentert for hele tiden, er at en lov som rammer min rett til å FORVALTE mine plater som jeg vil, som er innført med den hensikt å beskytte komersielle interesser, er en lov som ikke kan forsvares etisk.

      Jeg har aldri snakket om at man kan gjøre hva man vil. Jeg har aldri snakket om at bedrifter ikke skal ha sine interesser beskyttet i det hele tatt. Jeg har aldri tatt til orde for anarki.

      Det jeg tar til orde for er at samfunnet, bedrifter og alle lover og regler i bunn og grunn eksisterer for individene i samfunnet. Og hvis en lov rammer individene til fordel for bedrifter, da er den loven problematisk.

      Du kaller dette for svart/hvitt tenking, jeg kaller det prinsipiell tenking.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: