EU har sørget for å styrke nettnøytraliteten og med det individenes frihet på nett, men samtidig gjør Post og Teletilsynet en inherdig innsats for å frata oss vår integritet ved å fatte et vedtak som pålegger nettleverandører å frigi informasjon om hvem som skjuler seg bak en IP-adresse til rettighetshavere. Og tilsynet somler ikke med å iverksette sin angrep på friheten, og har allerede pålagt Lyse tele å oppgi IP-adressen til vedkommende som har spredd filmen om Max Manus. Tenk om byråkratiet alltid jobbet like fort!

Jeg er sterkt imot dette vedtaket fra Post og Teletilsynet, da jeg er av den prinsipielle og bestemte mening at komersielle interesser ikke skal trumfe privatpersoners rettigheter, og at kultur bør deles mest mulig fritt.

Jeg er altså for fri ikke-komersiell deling av kultur man har anskaffet på lovlig vis. Dersom en rettighetshaver friviligg har valgt å spre sitt produket i det offentlige rom, så har vedkommende frivillig gitt opp kontroll over produktet og må ta konsekvensen.

Den våkne leser vil forstå at jeg mener Max Manus-piraten har opptredd galt. Måten han erhvervet filmen på var ikke ved at rettighetshaveren valgte å spre filmen, men ved at han som kinomaskinist tok seg til rette på andres eiendom. For de som ikke forsto forskjellen: En plate jeg har kjøpt i butikken er min eiendom. Kopien som befinner seg i kinosalen er ikke maskinistens eiendom. Piraten har i dette tilfellet IKKE min støtte, fordi måten han anskaffet sin kopi ved var ved å forbryte seg på andres eiendom.

Jeg har lest vedtaket, og begrunnelsen er basert på spredning av filmen. Dette er, basert på det overstående, feil fokus og en begrunnelse jeg ikke kan moralsk sett akseptere.

Reklame

Utsette en kjent terrorist med mange liv på samvittigheten for water boarding, eller gi slipp på  informasjon som kanskje kan avsløre terrorceller, gjøre slutt på konflikten raskere og spare titalls, hundretalls eller kanskje tusener fra å bli drept eller kvestet?

Jeg lurer på om folk ville hvert så ensidig kritiske til waterboarding om de måtte ta et faktisk ansvar for konsekvensen av sine holdniger. Jeg er veldig glad for at den avgjørelsen ikke ligger i mitt fang.

Folk betaler gjerne mer skatt, dersom pengene går til gode formål, viser en «ny meningsmåling» i følge NTB og gjengitt i Dagbladet.

Løgn, fordømte løgner og statistikk. Vi lesere får ikke vite noe om hvordan denne undersøkelsen er gjort. Vi vet ingen ting om spørsmålene som er stillt og svarene som er gitt. Dette gjør statistikk verdiløs, da man kan få statistikk til å vise hva som helst når man skjulerslike essensielle opplysninger. Vi lesere blir tvunget til å stole blindt på at de som har utført undersøkelsen har gjort det på en god måte, og er ærlige i sine konklusjoner. I dette tilfellet er det FAFO (Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon) vi skal stole blindt på. Jo takk!

Når det gjelder påstanden, så håper jeg vikrelig ikke 80% av befolkningen er så lettlurte at de tror:

  • At skattepenger er en utømmelig kilde
  • At mer penger nødvendigvis gjør tjenester bedre

For begge deler er feil. Skatt og avgifter henter vi ut av samfunnets verdiskapning. Går verdiskapningen opp, går skattegrunnlaget opp. Går verdiskapningen ned, ja da går også skattegrunnlaget ned. Og det som skjer når man stadig øker skatter og avgifter er at man øker presset på bedrifter og privatpersoner, flere bedrifter får det vanskelig, innvesteringer blir mer risikofyllte og innvesteringsviljen forsvinner, forbruket synker og den økonomiske veksten avtar. Dette låter nok som usikk i mange sosialister ører, men det har også den konsekvensen at skattegrunnlaget synker og statens innntekter minskes. Med andre ord risikerer staten mindre skatteinntekter med høyere skattetrykk. Poenget her er ikke at skatter skal senkes ukritisk, men at man ikke skal la seg forlde til å tro at høyere skatt nødvendigvis medfører mer penger til gode formål

Mer penger til et formål løser heller ikke nødvendigvis problemet. I Norge har vi verdens største offentlig sektor, og den klart største delen av statsbudsjettet går til sosialbudsjettet. Allikevel har vi ikke drastisk bedre omsorgstjenester enn andre land. Vi har lav legedekekning, dårlige forhold på mange gamlehjem, dårlige forhold på mange sykehus, liten støtte til en del vanskelige sykdommer, lange ventetider. Vi som allerede bruker mest i verden, skal altså løse disse problemene med å bruke enda litt mer?

Det snakkes også om en kommende eldrebølge, og at vi trenger mer folk for å ta vare på alle de gamle. Men er det ikke åpenlyst at dersom vi trenger stadig mer penger og stadig mer folk for å få ting til å gå rundt, så er det noe alvorlig galt med systemet? Dette er ikke bærekraftig i lengden. Stadig mer skatter, stadig mer folk, det vil før eller siden stagnere.

Noe må gjøres, og det er å se på hvordan vi organiserer samfunnet og de sosiale tjenestene. Vi må slutte å være livredde for at private bedrifter skal tjene penger på å hjelpe andre mennesker og bidra til samfunnet. De rødgrøne jobber gjevnlig og aktivt med å spre denne fobien. Men som alle andre fobier så er det en irrasjonell frykt.

Her er en modell: Det offentlige (fortrinnsvis staten for å sikre gode tjenester uansett kommunøkonomi) betaler for de tjenester vi mener samfunnet er ansvarlig for, og private bedrifter kjemper om å utføre disse tjeneste på best mulig måte. Kommunen stiller som kontrollapparat. Dette gir er rekke fordeler:

  • Konkurranse sikrer at de private bedriftene har insentiv til å stadig forbedre tjenestene. Dette er et insentiv et offentlig forvaltningsorgan mangler.
  • Vi skiller mellom de som utfører tjenestene, og de som kontrollerer tjenestene. Det blir ikke lenger bukken som passer havresekken, og ikke samme saksbehandler man klager på som skal behandle klagen, slik det litt satt på spissen er i dag.
  • Man får større diversitet i tjenestene, tilpasset det faktum at folk har forskjellig behov
  • Forbrukerne får økt mulighet til å bytte tjenesteleverandør

Hovedinnvendingen mot at private skal tjene penger på å levere omsorgstjenester er at bedrifter skal gå med overskudd, og da forsvinner penger som skulle gått til helsetjenester. Dette er et falskt argument. Penger blir borte med dagens system også, ettersom effektiviteten er dårlig. Mest penger til helsetjenester får vi når vi får mest mulig effektivitet, altså best mulig tjenester per krone. Det er altså det mest effektive systemet vi må trakte etter. Noe penger forsvinner uansett, om de forsvinner til private bedrifter, eller forsvinner i papirflytting i en offentlig etat (altså til slutt ender opp i lønningsposen til unødvendig mange ansatte), det er underordnet.

Strukturelle problemer løses ikke ved å kaste mer penger på dem. Stadig høyere avgifter og fler folk er ikke bærekraftig. Mer skatter gir ikke nødvendigvis mer offentlige penger på sikt. Politikernes oppgave er ikke å be om mer penger, men finne best mulig måte å organisere samfunnet på. Dersom politikerne appelerer til ikke bærekraftige løsninger for å opprettholde en politikk, ja da er det på tide å be om nye politikere med en ny politikk.

“The bureaucracy is expanding to meet the needs of the expanding bureaucracy”